Mange av dere veit vel at jeg av og til bruker stoler med hjul, (jeg skrev om de for ett år siden her). Benene mine fungerer helt fint, men jeg kan ikke gå eller stå oppreist over lengre tid uten å bli helt utslitt, og da er det veldig praktisk å bruke en rullestol. Jeg er på ingen måte den eneste som bruker rullestoler bare av og til, faktisk er vi ganske mange, og vi har alle en ting til felles:
Vi synes ikke at det er så innmari kult at folk triller over ende av sjokk over at vi plutselig er i en stol, eller reiser oss fra en….
Etter at jeg skrev om rullestolene mine i fjor så fikk jeg mengder med kommentarer og eposter fra rullestolbrukere som takket meg for at jeg tok opp tema. Fra tennåringer, fra foreldre og fra godt voksne. Alle sa det samme: Å måtte forklare hvorfor en bruker stol er dølt, det setter fokus på sykdom og lyter og får brukere til å føle seg anderledes. Det er ikke snakk om stygge kommentarer for de er det heldigvis få av, det dreier seg om uskyldige spørrende blikk og om spørsmål om sykdom. Uønsket oppmerksomhet rett og slett.
– Dette fører til at mange unnlater å bruke rullestol, når de kunne hatt stor glede av det.
Jeg snakket akkurat med en høygravid kvinne med bekkeløsning. Hun skal på en offentlig begivenhet og er bekymret over at hun egentlig ikke har godt av å stå oppreist eller gå rundt. Jeg foreslo at hun skaffer seg en rullestol (disse kan du få låne på hjelpemiddelsentraler). Damen synes forslaget var godt, i teorien, men tror at det ikke vil fungere i praksis. For damen er en offentlig dame, og påpeket at om hun dukker opp med rullestol så vil journalister bli mye mer interessert i det enn saken hun er der for å fremme.
Og sånn er det dessverre. En rullestol er en rarhet, en nyhet, en ailien. Mens det det egentlig er er en stol med hjul. En annen stol med hjul er bilen, det er sågar en hel sittegruppe, med sofa og lenestoler… så stoler med hjul trenger jo ikke være så rart, eller hva?
En rullestol er bare en stol. Slutt å se på den som et symbol, eller samtaletema. Begynn å se på den som sko, eller en portabel lenestol, eller en veldig liten og miljøvennlig bil,
– og gjør med det det lettere for de som trenger det å bruke et godt hjelpemiddel!
Og ja, hehe, bildet er litt random, men det var det beste jeg fant av meg i en rullestol 🙂
Det er tatt i Danmark, i den fantastiske regnbueinstalasjonen på toppen av kunstmuseet i Aarhus. Altså Rainbow på ARoS. Veldig artig plass, og akkurat like artig i en rullestol som på bein, i motsettning til brusteinsgatene i Aarhus, som ikke var det minste artige 😉
Jeg veit av erfaring at kommentarfeltene på slike poster kan bi veldig interessante, og anbefaler også kommentarfeltet på Facebook: https://www.facebook.com/Moseplassen/posts/10151949729681128
Takk til alle dere som vil delta i menings og erfaringsutveksling!
Jeg valgte rullestol når jeg var 28 og ikke orket å gå mer, har aldri angret. Takk for at du deler. Kjempestolt av deg, selvom jeg egentlig ikke kjenner deg :-)Håper jeg får treffe deg på hagemessa. Klem fra Torill.
Jeg håper også vi får møtes da Torill! Så får rullestolene våre hilse på hverandre også 😉 Hagemessen er en sånn plass jeg nyter best i rullestol, for så slipper jeg å gå, slipper å bære, og jeg slipper å se meg desperat rundt etter sitteplass når jeg møter noen jeg vil prate med. Rullestol er alt i ett 🙂
Jeg tenkte å sette opp en liten kafe-møte-avtale med de som vil på søndagen en halvtime etter foredraget mitt. Men om du ikke er på messa da så får vi det nok til en annen dag også.
Flott! Min gamle mor, som døde to år siden, måtte tilbringe sine siste år i rullestol. Hun syntes det var vanskelig og flaut. Jeg sa til henne at det er din «dronningstol»! Du har gått langt og gjort mye i livet. Nå skal du som Dronning trilles rundt dit du ønsker.
Et annet syn på rullestol er viktig! Tusen takk for dine ord om det, som kan bidra til et annerledes syn for flere!!
Hei Janet 🙂
Så flott ord! Og jeg er helt enig, en rullestol kan være en dronningstol, det er iallefall ikke noe å være flau over 🙂 Jeg kan også kjenne på det at jeg synes det er flaut av og til atlså, men jo mer jeg bruker stolen, og snakker om at jeg bruker stol, jo lettere blir det. For det ER jo ikke flaut! At noen av de vi møter missforstår/leser masse rart inn i en rullestol er jo så sin sak, men det er strengt tatt noe de skal være flaue over, ikke den som bruker stolen 😉
«Dronningstol» var et vakkert ord<3
Det var på søndag jeg hadde tenkt meg dit 🙂 Kjenner jeg GLEDER meg.
så fint Torill! Da blir det kl 17.00 i kafeen som jeg antar også i år ligger like ved scenen. Vi snakkes nærmere senere, men det er foreløpig plan. ok?
Kjempeflott innlegg, Anne, og viktig!
Rullestol er et flott og nyttig hjelpemiddel, men siden journalister nesten konsekvent omtaler dem som noe man blir lenket til, er det kanskje ikke så rart at folk blir litt forskrekket når de ser deg reise deg fra en?
🙂
Fortsatt god helg!
haha, der sier du noe!
Ser det for meg, med lenker jeg snublet i og slepte rundt… 😉
Det der med å si «lenket fast» er en uting! Det er ikke med på å heve statusen til stolen akkurat. Rullestolen er egentlig en positiv sak, det er den som bidrar til at man får gjort det man ellers ikke kunne få gjort. Det er ikke stolen som er grunnen til at man ikke kan gå! Nå er naturligvis det å være avhengig av rullestol dølt, og rullestolen bringer med seg en masse utfordringer. Men det å ha en rullestol er da langt bedre enn å ikke kunne komme seg rundt i det hele tatt…
Jeg veit av erfaring at kommentarfeltene på slike poster kan bi veldig interessante, og anbefaler også kommentarfeltet på Facebook: https://www.facebook.com/Mosep…
Takk til alle dere som vil delta i menings og erfaringsutveksling!
Har aldri følt meg så beglodd som da jeg etter en operasjon i foten for 15 år siden kjørte rundt på et kjøpesenter i rullestol. Hadde gått på krykker fram til lånerullestolene, men turde ikke reise meg på hele handleturen av frykt for hva folk skulle tro hvis de så at jeg kunne stå.
Nå ser jeg lengselsfullt etter de i rullestol, for jeg kunne så mange ganger ønskt meg muligheten til å kunne kommet meg rundt bare litt mer enn det bena kan bære meg. Har ikke turt å ta skrittet til å skaffe meg en, etter episoden for så mange år siden. Glad for å se at noen bare gjør det!
Uff. Så leit å høre at du har den erfaringen Anne Brit!
Men jeg tror det er mange, svært mange, som deler opplevelsen.
Når det er sagt så vil jeg også gjerne si at det ut fra egen erfaring ikke er riktig like mange som glor på en som en sjøl tror. Noen glor aktivt, noen av de som glor ser bare tilfeldig min rettning og lar blikket følge hvasomhelst (de hadde «glodd» om jeg gikk også men da hadde jeg ikke tenkt over det). Og så er det jo «følelsen» av å bli glodd på, alle de man ikke ser men føler seg sikker på at sikkert glor.
Etter at jeg ble flinkere til å ikke forvente å bli glodd på, så blir jeg mindre glodd på! (føler jeg altså). Det leder meg til å tro at det ikke egentlig var så mange som glodde som det jeg trodde.
Løsningen er derfor todelt. De som glor må slutte med det, og vi som føler oss beglodd må forstå at det ikke er riktig så ille som vi føler.
Håper du etterhvert prøver på nytt med en rullestol Anne Britt. Den er virkelig nyttig!
Hei.
Takk for fint innlegg! Det er nyttig når bloggere som egentlig blogger om noe helt annet tar opp slike temaer. Jeg tror du når mange.
Jeg har begynt å tenke tanken på en stol med hjul for å kunne være med familien ut, men det er ikke lett og kanskje aller vanskeligst for omgivelsene. Så takk igjen.
Fin søndag til deg og ekorna.
Hei Therese 🙂
Jeg håper også at det når ut. Det er god spredning så langt iallefall.
Stol med hjul er gull. Slutt å tenke på det og begynn å søke. Jeg veit ikke hvordan søknadsprosessene er rundt i ulike kommuner. Her hos meg så kom det en ergoterapaut hjem hit og diskuterte hva jeg kunne ha glede av. hva slags stol jeg kunne trenge. Det var en fin prat, den praten synes jeg du skal ta. Og frem til det så kan du prøve en stol via hjelpemiddelsentralen, men da blir det motorløs på korttidslån.
Så flott at du tar opp dette temaet!
Hei Marit, fint at du likte bloggposten!
Hei.
Takk for fint innlegg! Det er nyttig når bloggere som egentlig blogger om noe helt annet tar opp slike temaer. Jeg tror du når mange.
Jeg har begynt å tenke tanken på en stol med hjul for å kunne være med familien ut, men det er ikke lett og kanskje aller vanskeligst for omgivelsene. Så takk igjen.
Fin søndag til deg og ekorna.
Så bra at du deler dette, men kan vi ikke få lov til å spørre når rullestolbrukeren reiser seg?
Åpenhet fra dere som bruker rullestol (av og til), vil normalisere det for oss som ikke har noe forhold til rullestolbrukere fra før, og derfor blir forundret over at noen kan reise seg å gå – fra en rullestol.
For meg vil det være lettere om en rullestolbruker ikke krever at jeg skal late som om det ikke er en elefant i rommet. Ja, jeg blir overrasket over å møte noen i rullestol, jeg blir usikker på hvordan vedkommende foretrekker at jeg håndterer situasjonen.
Altfor ofte later jeg som om jeg ikke ser, men vet at mange synes dette er vanskelig å takle også: å bli behandlet som luft, mens man vet at folk egentlig er usikre, nysgjerrige – ja, hva er verst?
Åpne, vennlige interesserte spørsmål, eller at man later intenst som om man ikke ser at det er noe som er rart og annerledes?
Hei Kristin 🙂
Så fint at du spør som du gjør her! Du er garantert ikke den eneste som sitter med de tankene. (og om andre vil bidra med sine synspunkt så gjør gjerne det! Trykker dere der det står «svar» like over min kommentar så kommer dine svar inn etter mitt slik at det er tydelig at de henger sammen).
Svaret er stilet til deg, men jeg snakker til alle som har lignende tanker, dvs majoriteten av befolkningen.
Aller først, alle rullestolbrukere forskjellige, og alle situasjoner er forskjellige, så det er viktig at dette jeg skriver her er _mine_ ord, og at jeg ikke nødvendigvis kan snakke på vegne av alle andre, selv om jeg tror at det er svært mange som er enig med meg.
Poenget mitt er at de fleste som bruker rullestol ikke ønsker fokus på at de bruker rullestol. For oss er det en stol. Ikke en elefant. Det er _alle andre_ som opplever den som en elefant. Jeg håper at samfunnet kan bare venne seg til at det er en stol, og slutte å bry seg. Det er mange ting som kan gjøre at et menneske skiller seg ut, ikke alt må forklares, det meste kan man jo bare akseptere. Jeg forstår at vi mennesker er skrudd sammen som naturlig nysgjerrige vesen, men den nysgjerrigheten kan være støtende, selv når den er ment som omsorg.
Jeg snakker gjerne litt om helsa med vennene mine, det er hyggelig at de bryr seg, så lenge det også er plass til andre samtaletema.
Det er derimot ganske unødvendig for tilfeldig forbipasserende/bekjente å vite noe om min helse.
Du skriver at du er usikker når du møter noen i rullestol, du vil gjerne møte de på best mulig måte. Jeg tror den beste måten er å møte personen, ikke hvordan personen ser ut. Så, selv om stolen er «luft» så er jo ikke personen «luft». Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg vil bli møtt som Anne, ikke rullestolbrukeren Anne 😉
Så, i samtalen kan det etterhvert være naturlig å snakke sammen om rullestolen, kanskje, men det må en se ann. Husk at det som er _en_ samtale i måneden/året for deg, er alle samtaler for eieren av en «elefant»… Jeg kan ofte skyte inn en liten setning som forklarer bruken av stolen fordi jeg veit at den andre lurer, men jeg setter pris på at jeg får lov å styre det selv, at jeg ikke trenger å måtte forklare meg. Og, jeg setter stor pris på om samtalepartneren fanger opp mine forsøk på å holde slike samtaler korte.
Er det egentlig uvanlig å reise seg fra rullestol?
Jeg spurte i fjor Norges handicapforbund om hvor mange av rullestolbrukerene som er sporadiske brukere slik som meg, det visste de ikke, men han bekreftet at det er mange av oss. Det er faktisk ikke så rart at noen kan gå selv om de har stol, men fordi samfunnet har skapt en forventning til at rullestol KUN er for de som er fullstendig ute av stand til å gå, så blir det en overraskelse når vi reiser oss. Og om det ikke var for at alle synes rullestol er så rart, så ville vi vært enda flere. Se bare på kommentarer her og på facebook og i fjorårets bloggpost. – mange tør ikke bruke rullestol!
Slike sporadiske brukere kan være noen som bruker stol en uke, eller noen som bruker stol hele livet. Mange av oss som bruker den over lang tid gjør det fordi vi (av høyst ulike grunner) ikke orker å gå/stå så lenge som «normalt friske» gjør. Jeg mener, alle bruker jo en eller annen stol eller sykkel eller bil eller buss i løpet av dagen, vi bare trenger de fortere enn andre folk så for å henge med i samfunnet så bruker vi en rullestol. Ved å bruke rullestol så kan vi bruke mer av overskuddet vårt på å gjøre de gøye tingene, og mindre på å koordinere/drive kroppen. Akkurat som hverdagen til en frisk ville blitt døll av å gå alle steder fremfor å kjøre bil 😉
Men hvorfor ta seg nær av oppmerksomheten?
Jeg har selv tenkt som deg. Hvorfor skal naturlig nysgjerrighet være et problem? Det er en nøytral følelse, hvorfor oppleves det som uønsket og negativt hos mottaker.
– til det har jeg ikke noe godt svar. Det bare gjør det.
Så du denne?(Sikkert…!) Morsomt!
http://www.nrk.no/piipshow/espen-ekorn-besokte-piip-show-1.11609137
Hilsen ANnette
hehe, ja, jeg så det live i dagtidlig 🙂 Men takk for lenken, jeg ser de til og med har sitert meg i teksten, (jeg la inn en kommentar i chatten).
Så du denne?(Sikkert…!) Morsomt!
http://www.nrk.no/piipshow/esp…
Hilsen ANnette
Ja, nå så jeg kommentaren din – ikke verst å få det med seg på direkten så tidlig en søndags morgen!!
(Kom forresten på at jeg så et annet kunstprosjekt Magne Klann hadde, på Bogstad gård, for noen år siden! Da ble det kontinuerlig filmet inni en fuglkekasse på våren, der en fugl(husker ikke hvilken) hadde med fuglerede, etterhvert egg som klekket, fugleunger, osv- kunne følge den lille fuglefamilien helt til ungene fløy fra redet! Men fuglekassen var selvfølgelig innredet som et litt «borgerlig» hjem, med møbler, malerier på veggene, osv! I forbindelse med utstillingen solgte de en fin plakat med bilde inne fra fuglekassen, har hatt det på utedoen på sommerstedet vårt siden!(dessdverre er den birr litt falmet med årene!)
Blir spennende å se hva hans neste prosjekt blir!!
Annette
Vilken tjej du är!! Tänk att dela så stort av sig själv med oss cyber vänner. Vill bara ge dig en stor kram, för du tar upp något som har surrat i mitt huvud i ett par år nu. Jag tror jag kommer hamna i en stol med hjul förr eller siden, inget tyder på att jag blir bättre i alla fall.
För 3 år sedan fick min pappa livet tillbaka, efter fyra år med isolation & medföljande depression. Då fick han inte längre gå på sina fötter (diabetiker sedan barndom med stora sår) & då fick han inte heller göra det viktigaste som fanns i hans liv, gå ut med hunden i naturen. Jag stod så på för att han skulle söka om en scooter & till slut fick mamma & jag med han på det. När han fick sin «moppe» som han kallar den, fick han livet i gåva.
Hans motföreställning att söka var att han inte var lammet, ikke manglet en fot (ännu), han kunde ju egentligen gå, om det inte hade vart för de special lagade skorna som man inte kan gå på om man inte har väldigt god balans. Det är hemskt att han satt inne 24/7 i så många år, bara för att han var rädd för var alla skulle tycka.
Men jag måste ärligt säga att jag kan känna bittelitt på detsamma. Min make säger ofta -Jentami du hade haft gott av en «moppe» eller rullstol, han ser det & jag fnyser. Men jag skall inte låta det bli som med pappa, jag vill inte isolera mig & bli deprimerad.
Tack kära du för att du fick mina tankar in på ett nytt spår!! Ibland kan man behöva «se» att man är flera, allt som bara stannar inne i hjärtat känns ofta ganska ensamt.
God vår till dig kära, nu skall jag se efter det jag tittade in för att se efter, nämligen om du hade lite vår blomster & frö tips 😉
Hei Sessan!
Tusen takk for at du forteller dette! Jeg blir helt rørt her av din historie, og av tanken om at min rullestolbruk kan bidra til at du tenker anderledes om din egen (eventuelle) rullestolbruk.
Jeg er nok ganske heldig, for jeg har alltid vært ganske positiv til å bruke rullestol. Dette kommer nok av at jeg har en bror som mangler en halv fot. Han bruker protese, men av og til når det passer best slik så bruker han rullestolen i tillegg. Kanskje har han en betennelse på foten, kanskje blir det for mye gåing. (feks bruker han rullestol på messer). Han har lært meg at rullestolen bare er en rullestol, ikke et symbol på hvor syk eller frisk man er, og det er jeg uendelig takknemmelig for. Jeg har ikke helt forstått hvor heldig jeg er før nå i det senere etter at jeg har fått høre slike historier som din.
Jeg har også stolthetsproblemer av og til altså, jeg vil jo ikke vise frem at jeg er syk, men det er i det minste ikke sånn at jeg føler meg sykere i en stol, det er mest det der med at jeg ikke vil at andre skal vurdere hvor syk jeg er.
God vår Sessan! Og lykke til med å pønske ut om en moppe er for deg. Jeg har iallefall en mye bedre hverdag med rullestol, enn uten!
Hei! Jeg er så uendelig stolt av deg! Du er en av mine forbilder, og dere blir bare flere. Det er så uendelig mye styrke i det å akseptere sin sykdom. Er ganske nære selv, bare noen få hinder igjen. Ett av de kanskje allerede i kveld. Gå på byen og faktisk tørre å drikke, med rullestol. Er redd for å bli snublet over og å få slengt dritt. Mulig jeg tør det, har ikke bestemt meg. Men jeg skrev akkurat en innlegg på bloggen min. Håper på positive tilbakemeldinger, men man vet aldri. Her er det; http://ymmeli.blogspot.no/2014/03/det-dmmes-i-hytt-og-pine.html
Takk for svaret ditt. Kanksje jeg gjør det i dag, eller så blir det sikkert en annen gang. Ha en fin fredagskveld hvor enn du er;o)
Så flott at du tar opp dette. Jeg er også vekselsbruker. Jeg kan gå og stå, men ikke lenge eller langt. Derfor har jeg nå ENDELIG fått meg rullestol, etter to år med slit. Men det er pussig hvordan folk reagerer når de ser deg i en rullestol, de tror at situasjonen er mye mer dramatisk enn den faktisk er. Så jeg må bruke mye tid på å forklare situasjonen for folk, som er fryktelig slitsomt. Det er jo bare en stol! De reagerte jo ikke sånn den tiden jeg humpet rundt på krykker…
Hei Silje!
Fint at du deler din erfaring! Jeg veit kommentarfeltet på denne type poster blir lest flittig, og det gjør godt for andre brukere å se at det er flere som tenker som oss, og det gjør godt for utenforstående å se at vi er mange som ser slik på det.
Det er absolutt en utfordring det der med at folk blir forskrekket. Det er jo nettopp derfor jeg tror det er viktig at vi forteller historiene våre, sånn at flest mulig kan forstå at rullestol ikke bare er den stereotype rullestolbrukeren, at det kanskje ikke engang finnes en stereotypisk rullestolbruker.
Forøvrig, gratulerer med ny stol! Håper du får en flott og friere sommer med den!
Hei
En rullestol er jo akkurat det ja. Ett hjelpemiddel for aktiv hverdag. I stedet snakkes det alltid om lenket til rullestol etc. Man kan være lenger til en seng, men rullestol er bevegelse:) frihet! Men i samfunnet er rullestolen det store symbolet på handicap, på å stå uten for. Når skal det gå opp for samfunnet at rullestolbrukere er som folk flest, veldig forskjellige? Og det er ulike grunner til at folk bruker hjelpemiddelet som ruller. Og det er absolutt ikke slik at det er verdige vrs uverdige brukere heller. At de som ikke kan gå i det hele er mer verdige enn de som har mer gang funksjon?
Når kan rullestolen slutte å være ett symbol, men bare være til hjelp. Ingenspør meg hvorfor jeg bruker briller…. Briller er ett hjelpemiddel, slik at jeg kan se verden klarer:)
Jeg er en slik rullende sjel. I lange perioder var jeg heller isolert enn å bruke rullestol. Først fordi jeg ikke hadde en tilgjengelig , siden av en blanding av stolthet og at jeg ikke var verdig ( jeg var da ikke lam).
Men tilslutt hadde jeg ikke særlig gangfunksjon/ståfunksjon igjen. Man kan definitivt være lenket til seng eller sofa. Lite frihet der. Når jeg klarte det var rullestolen min vei, og når mine egne sperrer ble gradvis overkommet ett symbol på frihet , bevegelse, liv! Men først måtte jeg takler indre og ytre demoner. Blikk, bli oversett, snakket ned til, kommentarer, overtredelser i min intimsone, både fysisk og psykisk.
Etter noen år innså jeg en dag at mine indre demoner ikke bare var overvunnet , men glemt. Jeg møtte en tidligere bekjent, jeg hilste ivrig, han så heller forvirret ut. Kjente meg først ikke igjen, så enda mer forvirret. For så forsiktig, er du satt ikke i stol sist vi møttes:)
Over de siste to tre årene har gangfunksjonen min blitt stadig bedre, i varierende grad. I ett godt øyeblikk ville ikke folk vist det var min stol som sto i stuen. Jeg går det jeg kan her hjemme, som oftes mer enn jeg egentlig klarer. Men hjemme kan jeg sette meg, legge meg på gulvet når det trengs, og avstandene er heller små i mitt søte hjem. Men selv nå, stå og gå er en stor påkjenning for kroppen min. Mitt mål er balanse, gå akkurat det som er bra for kroppen, men ikke ett skritt lengre. De fleste dager klarer jeg det ikke. Det blir mer.
Jeg har en herlig manuell stol ( burde nok hatt lenestol varianter du har til tider), som jeg nå kan rullerundt selv i stor grad ( bakker, grus og slikt går ikke). Og en lenestol variant av nesten offroad utestol. Den er stor, men kommer fram. Dessuten min kjære innestol, som blir brukt vær dag, men ikke hele tiden som før:)
Folk med ulikt handicap, enten synlig eller usynlig er til dels tabu i vårt samfunn. Vi skal kjempe tappert vær dag , overvinne alt ( uten hjelp) og helst ikke være for synlige når det kommer til stykket. Eller være skrekk og gru historier. Vanlige mennesker? Nei det går vel ikke helt an.
Jeg har valg å smile til dem som stirrer, jeg har valgt å sitte så rakt i ryggen som jeg kan. Jeg velger å svare overbærende på inntrengende spørsmål , og svare barna mer ærlig.
Å rullestolene? De er mine venner:) om de symboliserer noe som helst så er det FRIHET!! Og ikke minst mulighet. Og om den dagen kommer at de fleste ser meg, og ikke stolen så blir jeg ikke lei meg av den grunn.
Lykke til Silje
takk for fint innlegg Anne! Veldig interessant å lese hva du skriver, takk for att du deler!
Og ja, rullestol er frihet! Det er da ikke rullestolen sin skyld at kroppen (eller trapper) er teit!
Hei Anne:)
Trapper er noe herk ja:) og bratte bakker, her på Vestlandet finnes det nok av dem:) Men her hjemme er trapper ( inne) ok, trappe heis er fint:)
Vi er fler med fler stoler. Ikke like lett for omværden å se meg gående på butikken på mandag og rullende på onsdag.
For meg var det viktig å ha en stol som var «meg» så den har rosa metallic fotbøyle og svinghjul. Perfekt for meg 😉
Så flott Trude! Det er godt, og viktig, at man kan få ha personlighet, også på kjøredoningene 🙂
Det er synd at omverdenen ikke forstår konseptet, men kanskje gradvis, med tiden?
Dersom du ønsker å være » normal» i rullestol, er du velkommen til Vågsbygd senter i Kristiansand. Bydelen har 25 – 30.000 innbyggere. Her er det ofte like mange med rullestol som med barnevogn. Jeg lurte på hvorfor og brukte det som utgangspunkt for en studentoppgave i universell utforming for noen år siden. Noen mulige svar: Tettstedsutvikling: senteret er sentalt plassert med » lagvise» ringveier med mange snarveier. De fleste har under 2km vei. Kristiansand har over tid hatt en målrettet satsing på universell utforming og gang og sykkelveier. Alle busser – med infrastruktur- er tilgjengelig for alle og fylket har en god TT ordning. De fleste med rullestol, som vi intevjuet, kom fra hele området, uten bil og hadde ikke møtt hindringer. Konklusjon: når det er lettvint å ta seg fram i rullestol vil flere gjøre det. Når universell utforming og rullestol får positiv oppmerksomhet gjennom satsing og gjennom media, senkes den psykiske terskelen for synlighet. Når flere synes, tør flere. Det blir normalt. Siri
Hei Siri. Så interessant å høre at du mener å kunne se at Vågsbygd-innbyggerene bruker rullestoler mer enn andre. Og interessante tanker du har rundt hvorfor. Takk for at du forteller!
Sønnen min på 5, sier ikke rullestol. Han kaller den rullefot! For som han sier, fotene går ikke, de ruller.
Jeg liker godt den danske betegnelsen kjørestol.
hihi! Herlig! Rullefot! Kjørestol er heller ikke dumt, men rullefot var best!