Det er alltid fint å gjøre noe godt for andre. Det kan være at man gir et komplement, eller en klem, eller en tjeneste eller en gave. Oftest gjør man det jo fordi man har lyst, fordi det kjennes riktig og godt, ikke bare for å være snill mot mottakeren.
Det gjør godt å gi 🙂
Men, jeg kjenner at det ikke alltid er så lett å ta i mot den godheten. Det kan bli overveldende, føles ufortjent, gjøre en litt usikker. Det er ikke alltid jeg helt veit hvordan respondere, og ender med å bli flau og snakke det vekk med varianter av «du trenger da ikke gjøre dette», eller, «jeg fortjener ikke dette».
Jeg er på ingen måte av de dårligste til å ta i mot godhet, jeg vil vel nesten si at jeg var ganske flink. Men etter at jeg ble syk ble det slik at jeg får mye mer enn jeg gir, og det har gjort det mye vanskeligere. Men, så slo det meg at jeg ikke vinner noe som helst ved å snakke vekk andres godhet, faktisk så er det eneste jeg oppnår å ødelegge andres glede! Så, jeg besluttet å bli bedre på å ta i mot.
Ett konkret punkt som jeg tror mange synes kan være utfordrende er ta i mot komplement på en god måte. Jeg tok meg i det selv flere ganger når jeg hadde åpen hage. Folk sa pene ting, og jeg insisterte på å fortelle de at de tok feil… Feks at noen sa «så fint det er her», så kunne jeg finne på å si «takk, men det er nå veldig overgrodd da». Og det er en uting! Når noen gjør noe fint for en så heter det takk. Punktum. Dropp å tråkke på deg selv og giveren ved å snakke ned det noen andre synes er fint.
Det er jo mye hyggeligere å gi vekk noe når man får en varm klem tilbake, enn om noen (ekte eller påtatt) protesterer på at de er verdige! La oss heller gå ut i fra at folk gir fra hjertet.
Så når noen gjør noe fint for meg så trener jeg på å si takk, og la det være med det. Ikke si «takk, men….» Jeg prøver å tenke at den som gir gir av fri vilje, og selv bestemmer om jeg er verdig det som gis. Enten det er et komplementet, eller en god samtale, eller en hyggelig gave.
– Blir du med på det?
Det kjenner jeg meg veldig igjen i, ja, det blir faktisk nesten litt egosentrisk, liksom fokus på seg selv og sitt, i stedet for på den hyggelige kommentaren og avsenderen av den! Men – det er jo ikke slik vi mener det, da, vi tror jo vi gjør det motsatte… Fri oss heller fra fra oss selv og la godheten strømme imot oss..
Du er en klok dame, Anne – så fint med slike iakttagelser og kloke ord innimellom på bloggen din! Du er jommen et mangfoldig menneske:-)
Og tenk så mye vi som leser bloggen din føler at du gir til oss, da! Er du så sikker på at du får mer enn du gir? Det er så absolutt ikke jeg, det er jo motsatt, helt opplagt:-)
Hilsen Annette
Det kender jeg udmærket, især til åben have. Når nogen roser haven, så er der billeder i mit hovedet om hvordan jeg ønskede det så, altså et måske uopnåeligt virkelig, i stedet for st sige tak for den virkelig der findes og som er god nok, ellers holdt vi jo nok ikke åben have. Det skal jeg ihvertfald arbejde med.
Anne, et godt emne at tage op :-), kh Margit
Jeg tror at man innerst inne vet når rosen er fortjent og da er det like greit å takke. Jeg pleier nok å si: Så hyggelig at du sier det. Da har jeg ikke nødvendigvis bekreftet at jeg er helt enig.
Veldig bra skrevet Anne…..
Fint innlegg! 🙂 Ja, det er ingen vits i å ødelegge gleden for giveren, men heller bare glede seg over det en får. 😀
Godt inlegg, en veldig god påminnelse om at vi alle må trene på åette pris på komplimenter med rett og slett takk!
Vanskelig dette. Kan ha noe med oppdragelse å gjøre – at man ikke skal synes for godt hverken om seg selv, det man har eller gjør. Janteloven. Jeg er nok ikke så flink når noen ser over gjerdet og synes jeg har mange fine blomster, og jeg selv nesten ikke kommer fram i det overgrodde. Mye lettere å si hvor fint andre har det. Jeg setter imidlertid veldig pris på sidene dine. Senest i dag var jeg inne for å se om jeg fant navn på en blomst jeg har snoka til meg frø av. Glemmer navn. Moseplassleksikonet ga svar.