Dette er min storebror Jens-Helge og meg, og vi har tre rullestoler og tre bein på deling. Jeg er heldigst, jeg har både to bein og to rullestoler, men min bror kompenserer med å ha noen proteser da 😉
Denne bloggposten er en av mine årlige «jeg har rullestol og det er ok» bloggposter. Jeg skriver disse for å øke bevissthet om at rullestol bare er et hjelpemiddel (litt som at briller er et hjelpemiddel), og at det finnes like mange ulike måter å bruke/trenge rullestol på som det finnes rullestolbrukere.
Når du ser på bildet over så ser du neppe på første øyekast at det er noe «feil» på oss. Og sånn er det med mange som har bruk for hjelpemidler, det er ikke alt som synes. Min kropp har dårlig motor, min bror mangler et bein. Jens-Helge var i en arbeidsulykke når han var 24, og en av konsekvensene av ulykken var at de måtte amputert det ene benet nedenfor kneet. Han bruker nå benprotese, som fungerer godt på korte strekker, men som meg så har han glede av å bruke rullestol når det blir mye ståing og gåing.
Det er mye min brors skyld at jeg har positiv innstilling til det å være sporadisk rullestolbruker. Han banet vei med en herlig holdning om at rullestol er en genial oppfinnelse for å få mer ut av livet. Punktum. Ja, å bruke rullestol kan være tungvint og kjipt ettersom den fysiske verden ikke er bygget med tanke på små hjul. Men det er jo ikke rullestolen som er problemet, rullestolen er løsningen som gjør det mulig for en utfordret kropp å oppleve mer.
.
Jeg veit det er mange som kunne hatt rikere liv om de brukte hjelpemidler, enten det er rullestoler eller hørselshjelp eller helt andre ting. Heldigvis har vi her i Norge gratis hjelpemiddel via Nav. Men, dessverre er det ikke alle potensielle brukere som går til anskaffelsen.
Noen veit ikke at det finnes hjelpemiddel, eller de tror ikke de er trengende nok til å få. Andre har ikke lyst til å innrømme for seg selv at de har blitt så syke at de trenger hjelpemiddel. Og så har vi alle de som bekymrer seg for hva de rundt vil si. En rullestol skaper oppmerksomhet rundt funksjonssvikt, og mange av oss ønsker vi ikke fokus på våre ikke-optimale-kropper. Som kroniker blir du fort lei av at din normal er andres unormal.
.
Jeg liker rullestolene mine 🙂
Det tok meg litt tid å innse at jeg burde skaffe meg en rullestol. Ikke ville jeg innse at jeg ikke bare plutselig skulle bli frisk, og ikke trodde jeg at jeg som jo tross alt kan gå var verdig søker. Men tilslutt fikk jeg søkt på stol, og livet ble rikere. Jeg er nå venner med at jeg trenger rullestol. Men selv jeg må av og til ta litt sats, kvinne meg opp, si at det ikke blir styr denne gangen heller. Ikke masse uønsket oppmerksomhet om sykdommen.
Rullestol er egentlig en like normal ting å bruke som et par briller, eller el-sykkel. Eneste som gjør den til noe rart er vår kultur. Så bli med på å normalisere rullestolbruk, proteser og andre hjelpemiddel du også, så flere bruker de gode hjelpemidlene de har tilgang på, og dermed får enklere og rikere liv!
Jeg forklarer litt om hvorfor jeg bruker rullestol her, og så finner du alle rullestol-innlegg her.
Det står ikke noe sted hvilken diagnose som ligger bak behovet. Jeg vil ikke gi sykdommen fokus og snakker derfor ikke om den, men jeg synes det er fint å løfte frem noen av hverdagsutfordringene sykdommen gir meg 🙂
Veldig bra at du løfter det frem så positivt!
Takktakk Vigdis! Hyggelig å høre at du satt pris på det!
Mange fler burde se på rullestolen på den måten du og din bror gjør. Den er jo et fantastisk hjelpemiddel. Jeg har jobbet i helsesektoren i ca 30 år før jeg ble uføretrygdet, så jeg er veldig vant til rullestoler. Spesielt de årene jeg jobbet i et bokollektiv for fysisk funksjonshemmede der ca 95% av beboerne var rullestolbrukere, gav meg mye erfaring. Fantastisk at dere bruker rullestolen i situasjoner dere synes det er nødvendig, istedet for å unngå slike situasjoner. Tenk hvor mye dere hadde gått glipp av uten stolene. Vi får bare håpe at det etterhvert blir bedre tilgjengelighet rundt omkring. Ønsker deg og din bror lykke til med videre bruk.
Hei Berit!
Så hyggelig en kommentar, takk for den! *klem*
Jada, det hender noen kvepper litt og ser en ekstra gang eller tre når jeg reiser meg fra rullestolen og bruker beina.
Det hender også at andre uttrykker tristhet for «stakkars meg som må bruke den stolen».
Heldigvis er jeg ikke redd for å bli sett på, og det er overhodet ikke synd på meg som er så heldig å få låne rullestoler på langtidsbasis, best mulig tilpasset akkurat meg, og dermed har en større radius og bedre selvstendighet, rett og slett et rikere liv, takket være hjulene.
Og så kommer fremkommelighetsperspektivet og korstoget mitt (for bedre tilgjengelighet) i tillegg. Det er også berikende, faktisk, selv om det er født av unødvendige hindringer.
Jeg ser vi er så enige så enige, godt å høre!
Det med at noen ser litt på meg kan jeg jo forstå, jeg er jo også en nysgjerrig sjel. Men jeg håper jo at vi kan få normalisert dette med at rullestol og bein kan kombineres, skritt for skritt 🙂
Jeg er jo utdannet arkitekt, og basert på egen ignoranse før behovet oppsto så må jeg si at det burde være obligatorisk for alle som bidrar til å forme vårt felles fysiske miljø å ha en time i en par rullestoler, så de kan forstå at det faktisk er vanskelig å komme over/gjennom det som fremstår som puslete hindringer. (og gjerne så de kan forstå hvor usigelig ubehagelig det er med kjipt underlag. Jeg må si jeg virkelig hater når noen anlegger helt nye fine fortau, og så tar billig-varianten og lager oppå-avrenning fra taktrennene i stedet for å ta det direkte ned.)
Etter å ha kranglet med meg selv i åresvis, søkte jeg og fikk parkeringsbevis for bevegelseshemmede. Det var så frigjørende! Pussig nok (eller tvert om) har det gjort meg sterkere! Senest i går hadde jeg gleder av å være i operaen, uten å måtte ha hjelp til noe som helst. Takket være parkeringsbeviset. O’joy!
Tusen takk, for stolthet og gleden ved å få et rikere liv. Jeg ruller oftere og oftere selv ❤️
Så fint å lese om deg og din storebror. Rullestolen er jo bare noe vi bruker for å komme oss fram, som raske føtter omtrent.
Jeg er i en ganske lik situasjon som deg, har og en liten og en stor rullestol.
Jeg er og blitt alene, og er no i ferd med å selge mitt store hus med stor fin hage. Har kjøpt leilighet på ca 80 m2, og får ny ‘hage’ på omtrent samme størrelse som din.
Derfor følger jeg ivrig med på alle innleggene dine. Synes du er kjempeflink, og håper jeg etter hvert kan få til noe lignende i min hage. Mvh. Vigdis.
Du har rett Anne. Det sitter nok langt inne å innse at man trenger rullestol. Vi endte opp med det etter lange køer på flyplassen da vi var sørover i høst – både etter innsjekking og til slutt på Gardemoen. På utreisestedet var de veldig behjelpelige da de skjønte at bagasjetralla var brukt til å holde seg oppe. Vi hadde ikke bestilt rullestol på forhånd da jeg skjønte at det ikke ville bli godtatt og det ble ekstra mye ståing, gåing og venting i trange ganger nesten uten oksygen (Gardemoen) før vi endelig fant en ledig før passkontrollen. Jeg var forundret over hvor lett den var å trille selv med en på over 90 kilo i. Det er vel verre på snødekte vinterveier vil jeg tro, men kunne absolutt trengt det for å komme oss ut. Lite trivelig å la gemalen sitte hjemme. Tror ikke tanken på rullestol har slått han selv etter denne flyturen.
Det er ikke lett det der med å ta i bruk hjelpemiddel. Løsningen er jo å få brukeren til å se at det hjelper til å kunne gjre mer. Og da er det ofte fint å ha noen sånne låne-bruk først, for å tydeliggjøre at det er mulig.
Ett lite triks: Neste gang du skal ut og fly så vinkler du det ovenfor din mann som at det å ha assistanse gir masse fordeler, og at det letter dagen for dere begge. For med assistanse så er bruker feks garantert plass på flyet ved overbooking, man får boarde først (om man spør), og det er gjerne mindre kø i sikkerhetskontrollen.
Og ja, gode rullestoler er en drøm å trille når underlaget er godt. Ikke like gøy i oppoverbakke på grus.. Men ja, feks kjøpesentere og messer har ofte rullestoler til utlån, og det kan være en grei plass å starte bruken. Og så er det altså mulig å kortidslåne på hjelpemiddelsentralene, uten at de krever dokumentasjon på at man «har behov», (her må jeg ta litt forbehold for bosted osv, men det var iallefall enkelt å få til her i Oslo)