De siste månedene har vært rare, fine og vanskelige.
Min mor hadde skrantet litt gjennom sommeren og høsten, og i september var hun på sykehuset for en undersøkelse, som først avslørte noe som var alvorlig men fixbart (stort stygt sår i tolvfingertarmen) men som så viste seg å være langt verre (bukspyttkjertelkreft).
Det ble litt over fire måneder unntakstilstand. Jeg var så heldig at jeg hadde mulighet til å følge mor gjennom dette, hvor jeg fikk lov å vise og føle kjærlighet og omsorg, hvor jeg fikk venne meg til det vi visste kom. De siste tre månedene har jeg bodd hjemme på gården, og med det også fått komme ekstra tett på resten av den fine familien min, en kjempebonus!
Min mor var unik. Kanskje ikke mer unik enn alle andre, men unik like fullt 🙂
Hun var raus og varm. Hun var direkte og ærlig. Hun var opptatt av at ting skulle være skikkelig. Hun elsket å bake og hun elsket hage og hun var kreativ og lagde mye flott med hendene. Og hun lot meg får være med på alt hun gjorde, slik at jeg lærte og slik at jeg fikk føle på gleden over å være til nytte.
Mor elsket å glede andre, og tok det som en selvfølge å bidra der hun kunne. Jeg har tidligere fortalt om når mor og far kom og tvangslukte en grusgang hun synes var for ille, enda hun selv hadde mange ganger så mye grusgang å streve med. Dette var helt klassisk mor 🙂 Og det var klassisk mor å ikke gjøre noe stykkevis og delt. Skulle det gjøres så ble det gjort grundig. Som feks hennes 30 meter lange georginebed.
Nå har mor vandret videre. Begravelsen er på tirsdag, så blir jeg boende her en par dager til, og så er det på tide å starte opp hverdagen igjen. Da skal jeg tilbake til Oslo, ta tak i alt som har måttet vente, og sånn gradvis vil det bli mer innhold her på Moseplassen igjen.
Jeg bærer mor tett på hjertet og er glad jeg fikk være så mye sammen med henne nå de siste månedene, det har vært et privilegium 🙂
Kjære deg. Jeg føler mye med deg i sorgen. Vi mistet mamma for et par år siden og jeg kjenner så godt igjen den tilstanden av sjokk, varme, sorg og kjærlighet som du beskriver så fint. Stor, stor, stor klem fra meg.
Kjære Anne.
Jeg føler så med deg. Jeg mistet mamma for noen år siden. Kjenner igjen disse følelsene du skriver om. Sårt og vondt, men godt at du har så mange gode minner å se tilbake på.
Stor klem fra meg.
Hanne-Lise.
Føler med deg! Har akkurat vært igjennom det samme❤️❤️❤️
Søte deg, kondolerer! Det er veldig rart når mamma er borte, men kos deg med gode minner…og en haug med georginer til sommeren! <3
Kjære Anne. Så trist å høre at du har mistet din kjære mamma. Du skriver så nydelig om henne, og det er ingen tvil om at hun var et nydelig menneske. Det er godt å sitte igjen med så mange gode minner. Ønsker deg lykke til i tiden som kommer, husk at det er viktig å ta seg tid til å sørge. Klem fra Berit.
Kjære deg!
Takk for alt du deler!
Det er tøft når våre kjære går bort, eller kanskje de går videre, slik du selv sier?
Jeg tror nok at det er slik. Og jeg er takknemlig på dine vegne, at du fikk være hos henne iden siste tiden. Det er en stor gave. Vi skal være nære i det vsnskelige, og ikke flykte fra det.
Og alt hun gav deg, vil alltid være med deg, så lenge du lever.
Alt godt, og mot til å møte det vanskelige og det gledelige, ønsker jeg deg!
Kjære Anne! Kondolerer med mor! Så fint at du fikk være nær de siste ukene! Mistet min mor for 19 år siden, men husker det fortsatt meget godt! En mor er kanskje den aller viktigste i ens liv. Vi må venne oss til å klare oss uten hennes omsorg. Tenker på deg og må si at jeg gleder meg til nytt fra Moseplassen!
Klem fra meg ❤️
BIsatte min mamma for ei uke siden selv. Også kreft. Kjente meg igjen i bildet ditt av hendene. Kondolere.
Kjære deg. Ingenting er vanskeligere enn å miste en man er så uendelig glad i! Jeg har også mistet moren min av kreft, og kan kjenne smerten det innebærer. Jeg også er glad for at jeg fikk følge henne helt til endes, selv om det var kjempe tøft. Varme tanker fra Vivian