For de av dere som skulle lure på det, stemor har store mengder med livsglede, i allefall mine. De har nå blitt snødd ned minst fire ganger siden jeg først la merke til de for noen uker siden, og de blomstrer jevnt og trutt videre.
Dette er noe av det hyggeligeste med hage – livsglede, livskraft. Planter som holder ut uansett og som belønner deg med de vakreste blomster, gjerne helt uten at du på noen måte har gjort deg fortjent til det 😀
Som nå denne lille stemorsplanten. Den har sådd seg selv, spiret og priklet seg selv, og bestemmer selv når den skal blomstre… Og når den nå en gang bomma ganske kraftig på sesongen, så ordner den alikevell opp selv, krummer nakken, og tiner seg frem i snøen igjenn og fortsetter livet. Om man ikke blir innspirert av det, så veit jeg jammen ikke…
