Kubehuset, et pusterom mellom trærne

Mitt hovedinteresseområde som arkitekt er boliger. Jeg synes det er yberviktig at boligene ikke bare er rom å være i og putte stæsj i, men at de i seg selv har kvaliteter som gir opplevelser. Kontakt mellom ute- og innearealene er essensielt og en viktig katalysator for slike opplevelser. God arkitektur gir oss muligheter for å oppleve dagens og årets endringer gjennom lys og lyder og skiftende farger og bevegelser. Dette handler ikke om det vi kaller vakker utsikt, det handler om å ha kontakt med omgivelsene og tiden!

Det var slike ting jeg tenkte på når jeg tidligere i høst besøkte min gamle professor Terje Moes prisbelønnede mesterverk Kubehuset. En minibolig på kun 6×6 meters grunnflate som sprenger grenser for hva en forventer av boliger. Det er mye som er spesielt med denne boligen, men ettersom dette er en hageblogg så skal jeg fokusere på den fantastiske kontakten mellom inne og ute. Det er ikke det enkleste huset å forstå ut fra bilder, og det var ikke det letteste å fotografere så fult av folk som det var, men jeg håper du henger på, og at du lar deg inspirere!

Huset ligger på en usansynlig bratt tomt. En lang trapp svinger seg vakkert opp skråningen.

Midt mellom trærne ligger det en liten kube på 6x6x6 meter (pluss fundament). En åpen glassvegg og resten er praktiskt talt tette murvegger, dette er konseptarkitektur på sitt beste. 

Kubeuset ble bygget på 70 tallet og mye av arbeidet ble gjort av Terje Moe selv, på budgett. Det er brukt enkle konstruksjoner og rimelige materialer. Alt er uhyre gjennomtenkt, og mye har flere enn en fungsjon. Huset går over to plan, pluss en kjellerbod og en takterrasse.

Glassveggen og skogen

Glassveggen er «dobbel», med et inngangsparti og en liten minihage nede, og en gang oppe.

1. etagen har ett stort åpent rom med kjøkkenkrok, samt et lite bad og en trapp opp. 2. Etage har et åpent kontor, en gang og ett soverom (som i en periode var delt i to bittesmå soverom). En vegg består i hovedsak av glass, tvers ovenfor den finner du en helt tett vegg med taklys over og en hengende hage under.

Hvordan vannes blomstene sier du? Vel, for å si det slik, det er ikke for de med høydeskrekk. Men Eva, husets grønne, forsikret meg om at hun stormtrivdes med luft under gartnerhendene mens hun balanserer på planken. Og stormtrives gjør jammen plantene også! Den hengende hagen er viktig for rommets følelse, plantene er en del av arkitekturen, ikke bare en ettertanke.

Det siste bildet er tatt på kontoret som ikke har noen avgrensende vegger mot resten av rommet/huset. Et fantasisk inspirerende rom!
 
Bilde til venstre viser kontoret, og trappen opp. Bilde til høyre viser soverommet.

Så er det tid for å gå opp på taket, og det gjøres via utvendig trapp. Takeetagen er så viktig at husets katt også måtte få sin egen dør, i døren 🙂 Kom ikke her og si at konseptuell arkitektur ikke også kan være praktisk!

Takterrassen er både uteplass og soverom. Den består av en tett bakvegg, en glassvegg og et tak som går over nesten halve terrassen. Under taket finner du soverommet, og ja, her sover de faktisk halve året!

Fra takterrassen. Deler av glassveggen har rillet glass, det gir noe skjerming mot innsyn fra nabo. Langs terrassens ytterkant er det på to sider bygget plantekasser, slik slipper man skjemmende gjerder. Martin Moe, Terjes sønn gestikulerer ivrig når han snakker om sin far og om huset han vokste opp i. Terje Moe var professor ved både AHO og NTH/NTNU og brukte ofte Kubehuset i undervisningen.

For å forstå huset er det viktig å forstå hvor lite 36 m2 grunnflate egentlig er. For det magiske med Kubehuset er at selv om det er knøttlige, så kjennes det veldig romslig og variert. Det er flere grunner til det, men den meget beviste og konsekvente måten å åpne og stenge huset mot omgivelsene er essensielt. Huset har en vindusflate, som går hele veien fra gulv til tak. Ellers er bygget praktisk talt stengt, ja om du ser bort i fra at takterrassen jo er komplett åpent alle veier. Kontrastene som oppstår skaper spenning, og fokus. Og variasjon. Variasjon i romfølelse er ikke noe de fleste av våre eneboliger kan skilte med akkurat, mens her kjennes ikke noe rom som noe annet.

Huset ble som sagt bygget av Terje Moe. Han bodde der fra huset ble bygget på 70 tallet og frem til sin død. Det er nå bebodd av Martin Moe og Eva Visby som har gjort noen forsiktige oppdateringer, men i stor grad beholdt huset som det var. En perle av et hus som var åpent under Oslo Åpne dager. Vil du lese mer om huset så har Aftenposten en liten artikkel.