Vi snekrer platting, og har gjort et orginalt valg av terrassebord..!

Inneholder sponsede produkt

Så er vi klar for det neste store byggeprosjektet: Vest og nordsiden skal bindes sammen med et sammenhengende tredekke. I alt 80 kvadratmeter som smyger seg inntil bed og hus og danner gangareal og raust med plass for en sommerfest. Utegulvet blir en viktig del av hagens utrykk så jeg har tenkt mye på hvilken terrassebord vi skal kjøpe.

Det finnes utrolig mye lekkert å velge i på terrassebordfronten, en mengde ulike treslag og impregneringer og dimensjoner. Vi ønsker et gulv som er pent å se på, praktisk og miljøvennlig. Men etter at vi kom på at rammen jo uansett var bygget i trykkimpregnert så ble akkurat det siste mindre viktig. (Døh, følte oss bra dumme når det gikk opp for oss at vi ikke hadde tenkt på akkurat det, men rammen var altså satt bort til snekker). Pris er jo også en faktor, med 80m2 flate så blir det fort dyrt. Her måtte tenkes litt utenfor boksen, alltid en interessant øvelse 🙂

.

Løsningen ble den vanlige trykkimpregneringen, men i monsterdimensjoner! Vi skal legge konstruksjonsvirke av furu i 198x36mm som gulv! Det vil si at vi får 20cm brede bord, noe jeg tror blir seende utrolig lekkert ut. Og så får vi en superstabil flate hvor vi kan tillate oss større overheng i de buede overgangene mot bedet. Det blir nok tyngre å legge enn vanlige terrassebord, men mannen mener det er håndterbart og siden det er han som skal legge det så får det bli han som bestemmer 😉

Bergene Holm sponser:
Jeg liker å støtte norske bedrifter. Der hvor de har et identisk eller bedre produkt enn de utenlandske så er det et selvfølgelig valg, spesielt innen landbruk og gartnerdrift. En av de store leverandørene for trevirke i Norge er Bergene Holm, og jeg er så heldig at jeg har fått en sponsoravtale med de som gjør at jeg får en hyggelig rabatt på trevirket til plattingen. Bergene Holm er genuint opptatt av å inspirere både selgere og kunder til å bruke tre på kreative måter, titt innom bloggen deres!

Vi har altså valgt å legge trykkimpregnert konstruksjonsvirke (Furu 36X198 CUIMP K-virke C24), men om du vil ha litt mer normale dimensjoner så har Bergene Holm fire ulike alternativ for terrassegulvet:
* Ordinære impregnerte terrassebord i furu
* Rillet terrassebord
* ShipDeck: Et fiffig gulv hvor ting ikke kan falle ned eller ugress komme opp.
* 3Tett: Nær vanntett, passer perfekt for balkonger og andre steder du ønsker en tett flate.

Hvordan snekre terrasse:
Bergene Holm har satt opp en grundig gjennomgang av hvordan bygge en terrasse på søyler.
Vår terrasse er i hovedsak lagt rett på et underlag av pukk som er en annen oppbygging enn den vist i lenken. Er det interesse for en bildereportasje for å vise hvordan snekkeren har lagt opp bjelkelaget?

Nå gleder jeg meg til å få gulv i hagen! Mannen starter vel så smått om en uke tenker jeg, og naturligvis skal dere få være med på reisa 🙂  Men først skal jeg blogge om bedet du ser under, for i helgen skjedde det endelig noe der!

Hvor viktig er forventninger for din hageglede? (høstfloksknoppjubelbrus)

Synes du også at forventninger er en stor del av hagegleden?

Jeg gleder meg naturligvis over det som er her og nå. Men for meg er hagen ikke statisk, den er i utvikling, og  hele prosessen er viktig. På våren titter og titter jeg på jorden og venter på at de første vårtegnene skal presse seg opp. Jeg gleder meg til gjensyn med gamle venner og blir våryr når blomstene drister seg frem. Det er altså ikke bare blomstens skjønnhet som er tiltrekkende, de symboliserer også det nye året, mulighetene og hagegledene jeg har i vente. Og sånn er det hele veien gjennom sesongen, alltid noe nytt rundt neste sving.

Akkurat nå er det høstfloksblomstene jeg er mest spent på. De står der med bristeklare knopper og kniser, små ungpiker som snart skal på sin første fest. Fine som de er, men med løfte om mer 🙂


Høstfloks, Phlox paniculata, er en staude som blir 40-110 cm høy, kan stå i sol og lett skygge og er herdig i soner H6-H7. Les mer om høstfloks.

Jeg har de snilleste, smarteste og vakreste ekorna! Nå også som hagemedarbeider! (video)

Fineste ekorna har vært innom daglig i det siste, og virkelig stilt opp for fotografen.
De er naturligvis de vakreste og smarteste ekorna i hele kongeriket, det ser jo alle, men de er i tillegg veldig veldig snille. De skårer høyt bare for å komme ofte og sitte på fotogene steder, men i tillegg til dette så har ekornmoren tatt på seg å hjelpe meg i hagen, og det setter jeg pris på kan dere tro!

Se på hageprogram i stedet for å se på regnet! (oppdatert oversikt)

Jadda, jeg har nå de fineste leserene da. Ikke en eneste sjel har mast om at jeg må se å få tatt meg sammen og få oppdatert den hage-tv-oversikten littegranne mindre sporadisk 😉

Men nå er det gjort, så ser her for en oversikt over hvilken hageprogram som finnes på norsk, dansk og svensk tv

Ikke så mye nytt for året, men jeg vil gjerne trekke frem programmet «Plantera mer» som går på SVT. Det er britisk (Nord-Irsk) med originaltittel Get Up and Grow, og det rommer hagedesignerene Chris Beardshaw og Colin Donaldson som går løs på hageeiere og gir de friske nye ideer for hagen deres. Episode tre starter i kveld kl 20.00, men går i repriser utover uken også.

Nydelig bunndekkende rosa staude

Denne kom jeg over i nabolaget forrige helg. Den vokste i en sydvendt skråning i full sol. Relativt lav, ca 25 cm tror jeg? Dannet et tett teppe.

Synes den var veldig søt og tenker at det er noe å vurdere for hagen her, men veit du hva den heter?

OPPDATERT: For en respons! Tusen tusen takk alle sammen 😀
Riktig mange ville hjelpe til her og på FB-siden, og jeg er nå rimelig sikker på at planten på bildet er en dvergslirekne. Polygonum affine (syn: Bistorta affinis, Persicaria affinis)

Langeland beskriver dvergslirekne i boken «Stauder» som 20-30 cm høy (under blomstring). Den får «grener» som legger seg bortover og slår rot når de kommer i kontakt med jord. Bladene blir rødlige på høst, og blomstrer fra august til oktober (den jeg så har tydeligvis ikke lest «Stauder»…). Danner tett tue, trives i sol og halvskygge, fuktig jord. Og herdig til H7!

Hvilken idiot bestemte at plen skal være bare gress?

Plen er en sånn merkelig ting. Alle skal ha en hel mengde av den, og alle har et bilde av en drømmeplen som er helt urealistisk. Drømmeplenen har nemlig bare gress i seg, kortklippet, og med frisk farge. Denne plenen skal naturligvis greie seg selv og kun trengs å klippes tre ganger i sesongen, og da skal klippingen gå på en halvtime (utført av utskremt pode). Vanning, gjødsling, luking og skikkelig grunnarbeide er da vel ikke nødvendig det heller? At en norsk plen gjerne ligger delvis i skygge, i lett kupert terreng med varierende tilgang av vann varme og frost, nei det ignorerer vi glatt når vi sitter og ser på bilder av drømmeplenen. Ja, for du har vel ikke noen sinne sett en perfekt plen sånn i levende live?

Plen kan være veldig fint det. Et tett teppe som smyger seg inntil bedene og danner store åpne flater man kan se utover og rulle rundt på. Men, jeg skulle gjerne tatt et alvorsord med den idioten som fant på at målet var en ren monokultur!

Jeg vokste opp med ørten og en mål plen. Far ønsker en gressbakke som greider seg selv og holdt seg pen uansett hvor mye sol eller regn det er, og han liker variasjon. Hos oss var det klippestans på plenen en periode på forsommeren så kløveren skulle få blomstre og frø seg, og alt mulig annet av blomster som dukket opp i plenen ble klippet rundt når det var gjennomførbart.

Bildet her er tatt i nabolaget, og jeg håper det kan få også deg til å revurdere hva en plen skal være. Slutt å irritere deg over mosen, den er god å gå på, og slipp til tusenfryd, blåkoll, soleie, hvitkløver, fioler, skilla, gullstjerne og krokus. En blomstrende plen er da mye mer spennende enn uniformerte kortklippede gresssoldater?

Spretten Søndag: Heisann, der havnet ekornet inni selve materen gitt!


Hun hadde nok ikke tenkt seg inn i materen denne vesle frøkna, jeg tror foten glapp. Men med sine gode akrobatevner så var det smal sak å berge situasjonen, og vel inne tok det bare to sekundene før hun fornøyd satt seg til å ete 🙂

Fuglemateren er i glass og produseres av Eva Solo. Les om den her, (inkluderer en advarsel).

Skjærsmin! Mest duft?

Jeg bor i et gammelt villastrøk hvor de fleste hagene er veletablert. Det vil si at det er en god posjon trær, og at mange har busker ut mot veien. Masse ulike busker, mange av de relativt gamle så de har fått litt karakter.

Jeg følger alltid med når vi kjører gjennom gatene, for det er så mye vakkert å se, og la seg bli inspirert av. Noen gjenganger er det jo helt klart, for en måned siden var det enorme mengder med syrin, nå er det skjærsminen som dominerer.

Selv har vi ingen skjærsmin, men jeg har tenkt å lage en stikling av en nydelig gammel skjærsmin som står hos mine foreldre. Jeg synes det er koselig å ta med meg planter fra min barndoms hage, og så synes jeg det er fint å få laget en kopi av den gamle planten så jeg er sikker på at den ikke går ut.

Men ja, tilbake til overskriften. Jeg lurer litt, hva synes dere? Er skjærsmin den busken med mest duft? Syrin dufter jo mye, men det føler jeg er mest fordi det kan bli så store busker av den. Om man tar størrelsene med i betraktning, hvilken synes du dufter mest? Og har du erfaring med at en navnsort dufter mer enn andre?

Jeg har skrevet litt om skjærsmin før, der står det også litt om navnforvirring for de som lurer.

Jeg er invadert! 10 liter solsikkefrø på en dag!

Som nevnt tidligere så pleier jeg å fortsette å mate et stykke inn på sommeren. Det gjør det enklere for fuglene å fostre opp barna sine, og jeg får besøk av ybersøte fugleunger som kløner rundt.

Det er jo ikke bare fuglene jeg mater. Den gjesten jeg setter mest pris på er ekornet, og i år har det gitt meg et aldri så lite problem… For, nå kommer ekorna endelig regelmessig, og det kommer minst tre ulike 🙂 Med så storfint besøk så kan jeg jo ikke slutte, eller rasjonere for hardt, for det må jo være mat når de kommer!

Og dermed har jeg et problem. For jeg har nemlig blitt invadert!

Denne siste uken har det vært så mye småfugl i hagen som jeg vel aldri har sett med unntak av noen ekstreme sisikatakk. Her er grønnfink, pilfink og spurv i hopetall. En anselig mengde kjøttmeis, spettmeis og bokfink, og ymse andre gjester inkludert fire flaggspetter og to kjernebitere. Det kan gjerne være 100 fugl rundt materen om gangen, og solsikkefrøene forsvinner i rekordtempo. I går fikk de spise så mye de selv ønsket, og det gikk med 10 liter. TI LITER!

Vel er jeg glad i fuglene, men ti liter frø om dagen er litt i overkant…. Heldigvis fikk jeg en kjempesekk i bursdagspresent av min bror, hans kone og min niese og to nevøer. Men selv med en rasjonering på fem liter om dagen så forsvinner jo den sekken fort, og da blir det trøblete å få fatt i mer sånn utenfor sesong. Og selv om solsikkefrø er billig i storsekk, så er det jo ikke gratis heller.

Men hva skal jeg da egentlig gjøre? Med faste ekorngjester så må jeg finne på noe smart. Jeg må nok igjen prøve meg på å få ekorna til å spise fra ekornmater. Men jeg har erfaring med at ekona ikke forstår den uten opplæring og det tar tid. Og dessuten finner jeg ikke igjen materen min.

I serien luksusproblem…. 😉

Alunrot, Heuchera, ‘Milan’. Kindereggplante!

I fjor høst fikk jeg endel heuchera fra produksjonsgartneriet Schrader for utprøvning, og ‘Milan’ er absolutt en av de flotteste av disse.

Alunrot er en plante de fleste dyrker for bladverket og det finnes utrolig mange ulike navnsorter med høyst ulike farger og mønstre. Det vitenskaplige navnet er Heuchera, og jeg foretrekker å bruke det fordi jeg forbeholder alunrot til den renere/opprinnelige sorten med grønne blader som primært dyrkes for blomstenes del.

Heuchera, ‘Milan’ får sølv-grønn-lilla blader, og bare bladene gjør at den er verdt et innkjøp. Men, den har i tillegg noen ganske så friske blomster, rosa tette fine aks som virkelig synger i solen. ‘Milan’ har blomstret i en par uker nå og gir seg nok ikke med det første.

Det er ikke av de største heucheraene dette, tuene holder seg små og lave, i min hage i alle fall.

En skikkelig kindereggplante som har: vakkert bladverk, tette fine tuer og nydelige blomster!

Kulepil! form»klipper» seg selv!


Kulepil, Salix euxina (tidligere fragilis) ‘Bullata’ er en artig skrue. Helt på egenhånd produserer treet en rimelig kulerund krone. Dersom den får vokse i fred blir det en rund busk, om den stammes opp de første årene så får du en slikepinneform som dere ser på bildet.

Kulepil er en navnsort av skjørpil, og er herdig til H6. Mye brukt i Finland hvor den regnes som et sunt og lettstelt tre.

Når det gjelder størrelse så spriker litteraturen kraftig, som den alltid gjør med trær.  Trærs høyde er jo avhengig av lokale forhold (både jord og klima), og ulike kilder oppgir at de blir alt fra fem til ti meter høye. Jeg tror basert på hva jeg har lest og blitt fortalt at en kan regne med at den under vanlig villahageforhold blir omtrent seks høydemeter, men om den blir riktig gammel og står veldig heldig til kan den nok bli mer.
Seks meter høyt tre bør en kunne få plass til i en villahage uten at det blir overveldende, og når den stammes opp slik så blir det jo superfint å være under trekronen 🙂

Bildene er tatt på Nordstrand i Oslo. På bildet til venstre kan du skimte to små utgaver av pilen bak den store.

Oppdatert 2018:
I 2012 ble Salix euxina satt på Artsdatabankens svartliste med klassifisering «Svært høy risiko», og jeg oppdaterte denne bloggposten til å si at planten ikke burde plantes. Artsdatabankens svartliste kom i 2018 i ny utgave (med nytt navn: Fremmedartslisten), og da ble noen planter revurdert. Denne revurderingen kom Bullata til gode, den er nå «friskmeldt», med klassifisering Lav risiko.

Arkitektur i landskap: Enkelt kan være best!


Denne flotte rasteplassen kom vi over når vi var i Ørsta (Vestlandet) i fjor.
Midveis inn en dal ved en slyngende jordvei dukket den opp. Vakkert plassert i landskapet med magisk materialbruk. Rasteplassen gir de som kjører forbi noe nytt å fokusere på et øyeblikk og fremhever landskapets skjønnhet og skala, og den gir en unik opplevelse til de som stopper opp og tar den i bruk.

Det er altså utseendet og assosiasjon som gjør at jeg blir så begeistret, det og de taktile opplevelsen ved å sitte på mosegrodd lett knurpete sten. Men den skårer ikke full pott på funksjonalitet, den gjør ikke det. Du blir sittende langt unna bordplata, det legger seg vannpytter på deler av stenene og det er ingen ryggstøtte. Men i dette tilfelle synes jeg det er helt greit, dette er ikke en rasteplass for pentøy og kniv og gaffel, dette er ment for turfolket.

Jeg er meget glad i moderne arkitektur. Sånn arkitektur som mange ikke-arkitekter synes er fremmedgjørende. Men alt til sin tid, og akkurat her tror jeg ikke en kunne laget en finere rasteplass enn dette.
Det er noe eget ved store sittestener, enten de er plassert i grupper i kulturlandskap som her eller i som solister i en liten villahage. Den store stenen blir en majestet, den demonstrerer varighet og tid, og den inviterer til uformell nyting av alt rundt.