Forrige uke sto det en artikkel i Aftenposten som fikk meg til å himle med øynene. Journalisten undrer seg over at man beordrer barna til å la maurtuer være i fred, samtidig som man står klar med saksen for å kverke iberiasneglene…

Naturen har over tid utviklet seg slik at det er nisjer for alle. Urørt natur er i det store og hele i balanse. Det er stort sett akkurat passe mange av de fleste individene, og er det ikke det så tilpasser naturen seg. Endringer skjer vanligvis over tid slik at utviklingene følger hverandre.

Men. En hage er ikke urørt natur. Hey, selv naturen er jo ikke urørt natur lengre. Mennesket gjør endringer som påvirer direkte og indirekte. Vi bygger, vi jakter, og ikke minst, vi flytter på oss og bevisst og ubevist tar med oss nye arter fra en del av verden til en annen.

Dyreliv hører med i en hage. Alt fra mikroliv i bakken til ymse insekter som kryper eller flyr, til fugler og ekorn og frosk og annet som kan bo i en hage – de aller fleste har en verdi, både lokalt i hagen og globalt. Vi bør oppmuntre et bredt spekter av dyreliv i hagen, jeg kaller det en levende hage, og har skrevet mye om det.
Bildet øverst her er forøvrig av en boasnegle, en av mange nyttige gjester som gjør minimalt med skade. Akkurat boasneglene kan faktisk bidra til å holde iberia på avstand!
Oppdatert: Jeg har blitt gjort oppmerksom på at Boasneglene faktisk er svartlistet. Det er også en innført art, og selv om de ikke eter på planter, så kan de gjøre annen ugang.

Men tilbake til dette med balanse. Noen ganger så blir det altså ubalanse med for mange av et individ og ikke nok fiender til å jevne det ut. En invasjon av bladlus, eller en haug glupske iberiasnegler. I vårt edens paradis finner de lett tilgang på mat og få fiender, og formerer seg i rekordfart, og vips så har du en sneglefarm, ikke en oase…

Når vi mennesker først tar så mye plass og gjør så mange endringer så må vi også hjelpe til med å holde balansen. Det kan være forebyggende tiltak hvor vi sørger for at hagene har så god forutsettning som mulig til å holde balansen selv ved å gi gode bomiljø for et bredt utvalg arter. Og ved å være forsiktig med hvilken arter vi innfører i hagen og i landet. Begge punktene gjelder forøvrig både for både planter og dyr. Og så om hagen blir i ubalanse så må vi ta gjennomtenkte og langsiktig fornuftige grep for å hjelpe hagen, noe som kan innebære å begrense mengden av en bestemt art – naturligvis uten å drepe alle de ønskede.

Å tro at alle vesen i verden kan eksistere sammen i idyll uten at noen dreper hverandre er naivt. Når målet er balanse kan virkemiddelet godt være en saks!